When I see you, I run out of words to say.

Jeg kjenner det kribler i magen vær gang jeg ser. Jeg blir helt stum, å vet overhode ikke hva jeg si. Det ender med at jeg bestandig blir sittende å ikke si noe som helst. Du har en utstråling som som jeg blir helt bergtatt av. Ditt nærvær får pulsen til å banke ti ganger fortere, og jeg kjenner at jeg blir varm av tanken på deg. Jeg elsker denne følelsen, men samtidig hater jeg den. Jeg blir gal av lengsel etter deg, å vet ikke hva jeg skal gjøre. Har aldri tenkt på noen som jeg gjør med deg.
For verden er du bare noen, men for meg er du hele verden!<3

Ps: Jeg dedikerer dette innlegget til Ingrid, fordi jeg vet at hun hater slike kjærlighets konklusjoner. Ja, jeg vet jeg er ondskapsfull!