Mitt sommerparadis

Nå sitter jeg på skolen, vi har samfunnsfag. I dag igjen handler det om økonomi og budsjett og litt sånn diverse. Egentli burde jeg vell følt flittig med i og med at jeg overhode ikke eier økonomisk sans. Jeg skulle virkelig ønske at jeg var flink å spare på pengene mine, men det er jeg dessverre ikke.

Det er en ting jeg har tenkt en del på i det siste. Jeg har ikke vært i Lyngdal siden sommeren 2007, og da var jeg bare der i 3 dager eller noe. Jeg tror ikke jeg har vært på en ordentlig ferie der siden 2005. Jeg blir trist av tanken. Jeg savner alle vennene mine der, og der er år og dager siden jeg har sett di. Hun ene er til og med blitt mamma til ei vakker lita jente, som jeg enda ikke har fått møtt. Hun andre har flyttet til Oslo for å studerer, skulle virkelig ønske jeg kunne tatt meg en tur på besøk dit ned og truffet di igjen.

Nå har pappa leid ut huset også, og jeg vet ikke helt hva jeg føler om saken. Det huset har jeg vært på ferie hvert eneste år helt siden jeg var 3 måneder gammel, opptil flere ganger i året var jeg der. Hver eneste sommer har jeg vært der værtfall tre uker. Og det faktumet at jeg nå ikke har noe hus å komme til, gjør meg trist. Det er jo vårt hus, jeg føler at Lyngdal er en del av meg, å ikke minst det huset. Det som skjer nå er at det blir sånn at jeg aldri blir å dra dit, fordi at jeg har ikke ett eget hus å bo i. Kan jo ikke bare regne med at jeg kan bo hos vennene mine der heller. Det er jo tross alt kjempe lenge siden jeg har sett di. Jeg tror ikke jeg kan få sakt nok hvor sårt det faktisk er. Heldigvis har ikke pappa solgt huset, vi eier det enda. Så det er jo håp enda, om at jeg engang kan få gjøre det til mitt eget sommerhus. Det er virkelig en trøst!